Hjellens notbøteri, på det som vi dag kaller Spjelkavikneset, ble startet i 1932 av Torvald Joachim Hjellen (1875 - 1967).  Kapitalen som skulle til fikk han fra salget av tråleren sin.

På slutten av 1800 tallet var det vanlig at hver bygd hadde et notlag.  Disse hadde som regel tilgang på et notheng der de kunne ta opp og reparere nota si.  Snurpenota ble utviklet i Amerika rundt 1875.  Første effektive snurpenot ble tatt i bruk i Norge rundt 1904.  De fleste redere hadde som regel bare en not, og ble den skadet måtte de vente til nota var reparert før de kunne fortsette fisket.  De mer velstående rederne kunne ha 2-3 nøter, noe som gjorde at de kunne fortsette fisket selv om en av nøtene var til reparasjon.

På slutten av 1950 tallet kom de første nøtene som var laget av kunststoff (nylon, terylene).  Disse var 10-100 ganger sterkere enn de tradisjonelle nøtene som var laget av bomull.  Vedlikeholdet av disse nøtene ble også enklere.  Det var ikke lenger nødvendig å barke nøtene, det vil si å impregnere dem slik at de ikke råtnet opp.

Etter hvert ble båtene større og nøtene lengre.  Vekta og lengden på den nye redskapen ble uhåndterlig for de gamle nothengene.  Dette ble begynnelsen på slutten for en tradisjonsrik næring som i perioder på året sysselsatte mange.  I Spjelkavika ble det gjort avtaler med ansatte i den øvrige industrien i nærområdet om jobb på nothengene etter at den ordinære arbeidstiden var slutt på fabrikken.  Slik kunne enkelte fortsette arbeidsuka fredag ettermiddag med garnbøting gjennom hele helga.

Publisert av Jan Heggem 7. november 2018